18/9/2007

Det er en kjensgjerning at det å havne i klørne på et inkassobyrå her i landet ikke bare ”koster skjorta”, men faktisk så koster det ”hele garderoben”!

Gjennom mitt virke som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har jeg sett hvordan gebyrer og salærer bidrar til at enkelte aldri vil klare å løse sin økonomiske situasjon på en slik måte at de kan fortsette et verdig liv.

I disse dager har forbrukerrådet gått ut og kritisert det høye nivået på inkassogebyrene her i landet. Jeg er enig i at gebyret for å få behandlet en sak i forliksrådet er høyt, i dag er gebyret på kr 860,00 pr sak uansett størrelsen på det kravet en klager mener seg berettiget til. Dette samt at klager kan kreve kr 860 for å skrive klagen påfører en innklaget en utgift på kr 1 720. Dette er et skyhøyt beløp om en innklaget skylder kr 500 etter for eksempel et parkeringsgebyr, som innklagede mener er feilaktig ilagt.
Parkeringsklagenemda kan behandle disse sakene, men det er slik at langt i fra alle p-selskaper er medlem der og de behøver ikke å rette seg etter en avgjørelse der.

Beløpet er allerede kommet opp i kr 2 220 før inkassoselskapet skal ha sitt, i dette tilfellet krever et slikt selskap kr 560 for den jobben de utfører. Pengekravet i dette tilfellet er da kommet opp i kr 2 780 + den alminnelige forsinkelsesrente, som i snitt de siste to årene er på om lag 10 %.
Kravet kommer da raskt opp i over kr 3 000.

Det er svinaktig dyrt å komme i fella til inkassoselskapene i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark. Lever du på grensen av hva økonomien din tåler kan en ubetalt regning få fatale følger. Har du for eksempel en regning på 5500 kroner du ikke får betalt, kan inkassogebyrene i Norge komme opp i over 8000 kroner. Og i verste fall må du ut med et beløp mange ganger dette, samt at du må tvangsselge bolig eller eiendeler.
I Sverige vil en ubetalt regning på 5500 kroner maksimalt gi gebyrer på snaut 2000 kroner. Altså under en fjerdedel av det en skyldner må betale i Norge. I Danmark vil en tilsvarende regning kunne gi gebyrer på maksimalt 3500 kroner.

Tabellen under viser hvilke gebyrer som påløper når en regning på 5500 kroner forblir ubetalt i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark og det medfører tvangssalg:

(Det opprinnelige kravet på 5500 kroner kommer i tillegg til beløpene i tabellen)

Samtidig er det en himmelvid forskjell når det gjelder inkassosalærer disse landende i mellom og Norge topper som det absolutt dyreste landet å komme i disse firmaenes klør.

Under følger salærtabellen over hvor mye inkassobyråene kan ta i de skandinaviske landene.

Som det fremkommer her så er det underlig at de store inkassoselskapene finner det lønnsomt å drive sin virksomhet for eksempel i Sverige. Der kan de kun ta kr 160,00 i inkassosalær uansett beløp.
Jeg finner det rimelig sikkert at selskapene tjener godt også i både Danmark og Sverige.

Det er mange som vil hevde at det er opp til den enkelte å sørge for å betale sine regninger i tide og på den måten sørge for å ikke komme opp i en slik situasjon som nevnt over. Jeg er delvis enig i dette, men det er slik at det er mange som kommer opp i en slik situasjon uten at de kan noe for det. Noen mister arbeidet, andre blir langtidssykemeldt, andre blir skilt osv. og det er alt forhold som plutselig kan sette en i en umulig økonomisk situasjon.
Til dette vil mange hevde at det bare er å ta kontakt med kreditor, så er det fullt mulig å komme til en ny avtale for å få løst en slik situasjon. I den forbindelse vil jeg si at dette slettes ikke er så enkelt som mange mener. Dette har jeg forsøkt både sammen med og på vegne av medlemmer i AFO forsøkt og det viser seg at det ofte ikke er så enkelt å få til.

Har saken gått til inkasso så viser det seg at i de aller fleste tilfeller så er det ofte ikke mulig å komme til en avtale i det hele tatt. Inkassoselskapene ønsker å tjene mest mulig på en sak og ser seg tjent med at saken går til forliksrådet for behandling der. Da slår det store salæret inn og kronene renner inn i kassa til selskapene.

Ikke mer effektivt
Og til tross for at det norske systemet er mye dyrere enn det svenske, er ikke vårt system noe mer effektivt for å drive inn regninger.

Tidligere har vi hørt bransjen i Norge skryte av god løsningsgrad som begrunnelse for de høye inkassosalærene. Dette viser seg ikke å holde stikk. Undersøkelsen viser at man ikke kommer oftere frem til en løsning i Norge, sammenlignet med Sverige, sier underdirektør Olav Nyhus i Forbrukerrådet.(Les mer i VG)

Jeg undres stadig over at mange av dem jeg kommer i kontakt med kan få innvilget kreditt i det hele tatt, mange har betalingsanmerkninger fra tidligere og noen har også dommer i mot seg fra forliksrådet de siste tre år før kreditten ble innvilget. Noe helt annet er at verken banker eller andre utlånere har plikt til å låne ut penger/eller gi kreditter. Bankene har en frarådings plikt i henhold til loven, men jeg har knapt hørt at noen blir frarådet å ta opp lån.
Der i mot har jeg hørt at enkelte har gått innom banken sin for å få hjelp til å sette opp et budsjett og at banken når de ser at kunden har en meget anstrengt økonomi har blitt tilbudt lønnskontokreditt og/eller et kredittkort for å løse problemene. Dette er uforståelig for meg og må etter min oppfatning stride mot gjeldende lovverk.

Mine forslag til myndighetene er følgende:

1.       Pålegg kredittselskapene samme frarådingsplikt som for bankene.

2.       Innfør sanksjoner overfor de selskaper/banker som ikke oppfyller denne frarådingsplikten

3.       Dokumentasjonskravet for å få innvilget et lån/kreditt må heves betraktelig – minste kravet må være at den enkelte søker må dokumentere sin inntekt på søketidspunktet og forta en kredittsjekk av vedkommende lånesøker.

4.       Under behandlingen av en søknad må bank/kredittgiver vedlegge dokumentasjon for vedkommendes inntekt og innhentede kredittopplysninger til lånesøknaden når den blir arkivert – slik at eventuelt forliksrådet, om det skulle bli nødvendig, kan forsikre seg om at långiver har utført en forsvarlig behandling av søknaden i etterkant.

5.       Sette et tak for maksimal avtalt rente i forbindelse med forbrukslån, slik det er i dag kommer den effektive renten ofte opp i både 25 og 30 %. Kredittkort selskapene opplyser ofte kun om månedlig rente.

6.       Sett gebyrene til forliksrådet og for skriving av klage til maksimalt kr 300,- pr sak.

7.       Gjør om systemet med inkassosalærene til det samme som i Sverige – et salær uansett beløpets størrelse – sett salæret til maksimalt kr 300,- pr sak.

Når en innklaget erkjenner at denne skylder klager et beløp, men at vedkommende ikke har betalingsevne for øyeblikket. Da må inkassoselskapene la vedkommende få være i fred inntil de registrerer at vedkommendes inntektssituasjon har endret seg. De jeg ofte har sett er at inkassoselskapene fortsetter sin inndrivning av en skyldig beløp gjennom namsfogden umiddelbart etter at en dom er rettskraftig. Dette til tross for at de er klar over at namsfogden vil konkludere med at det ikke er noe å hente. Det eneste som er oppnådd er at innklagede har fått økt sin gjeld tilsvarende gebyret til namsfogden.

Etter min mening er dette helt unødvendig i.o.m. at inkassoselskapet er inneforstått med den innklagedes økonomiske situasjon og den dommen som er avsakt er gyldig som tvangsgrunnlag i 10 år!

Hele dette systemet slik det fungerer i dag med denne størrelsen på gebyrer til forliksrådet og ikke minst salærene til inkassoselskapene er med på å sementere situasjonen for folk som er kommet ut i et økonomisk uføre, samt at det også er en pådriver til å skape flere fattige. Alle gebyrene og salærsatser er et resultat av vedtak gjort i Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet vært år.

En oppfordring til alle som eventuelt er kommet så langt at de blir innkalt til møte i forliksrådet – MØT OPP!

Litt orientering om hva forliksrådet er og ikke minst forklaring på en del ord og utrykk finnes her.
Mer om inkasso fra Forbrukerrådet her.