Arbeidssøkerorganisasjoner i gammel tid!

Av Harald Fagerhus

I dette kapitlet vil enkelte organisasjoner være nevnt som kanskje vil være ukjent for de fleste. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) var en konkurrerende  fagorganisasjon til Landsorganisasjonen (LO), og hadde på det meste ca. 3.100 medlemmer. NSFs grunnorganisasjoner het Lokale Samorganisasjoner (LS), og må ikke forveksles med LOs Faglige Samorganisasjoner som nærmest bare fungerte som propagandaorganisasjoner. Mens LO i hovedsak er organisert etter faglige linjer, var NSF organisert slik at alle arbeidere uansett fag var organisert i en LS på det lokale stedet. Mens LO er en sentralistisk organisasjon, var NSF desentralistisk/ føderalistisk. NSF ønsket en partipolitisk uavhengig fagbevegelse. Partipolitikk måtte ikke bringes inn i fagbevegelsen. I LO «sloss» ulike partipolitiske retninger om makta. NSF ble stiftet i 1916 og var en radikal anarko-syndikalistisk organisasjon med et stort innslag av svenske medlemmer. Ca. 1.100 av medlemmene ble utvist i perioden 1917-1918. Mange ble etter hvert tvangsorganisert inn i LO. Bladet «Alarm» ble utgitt av NSF.

  *  *  *

I 1918 ble svensken Karl Sundin dømt til 1,5 års fengsel, for så å bli utvist, fordi han gikk i spissen for, og ble formann i, en arbeidsløses forening i Kristiania «der stillet et medmenneskelig krav til samfundet paa retten til at leve som individer».
 
9. januar 1921 ble den første «Arbeidsløses forening» i Kristiania stiftet på et møte i «Kristiania Lokale Samorganisasjon» av NSF.  Robert Rein klaget over at de ikke fikk benyttet Folkets Hus eller Kristiania Arbeidersamfund gratis: «I Folkets hus blev de arbeidsløses forenings komite møtt med en uforskammet utskjældning, de vil ikke der faa lokaler selv om de betaler for det, for de arbeidsløse var bare 'pøbel og pak'. Altsaa socialdemokratiske tillidsmænd betrakter arbeiderne som pøbel og pak, naar de ikke længer er i stand til at underholde dem med store fagforeningskontingenter. Fy for fan!»  Folkets Hus' forretningsfører, ht. Bergendahl, bemerket særlig at det også var en kjent syndikalist i styret. «Dette er en vakker mottagelse som de arbeidsledige faar av paverne i det hus, som de selv gjennem sine organisationer har kostet op. De arbeidsløse har nu faat lære sig, at den som de gir magten, altid misbruker den. Det samme var ogsaa tilfælde i Kristiania arbeidersamfund, hvor bolsjevikerne regjerer. Her forlangtes der 50 kroner av de arbeidsløse for et møte midt paa dagen. Hvor de arbeidsledige skulde ta disse penge fra var det ikke spørsmaal om.»  Man satset på direkte aksjon mot stat, kommune og reaksjonære arbeidskjøpere. Skammen ved å gå på «fattigkassa» forsvant når det gikk flere hundre sammen.
I 1923 hadde både Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti hver sin arbeidsløses forening i Oslo. De var først og fremst opptatt av partipolitikk.
I 1925 var NSFere aktivt med i «Oslos arbeidsløses eksekutivkomite». Formann her var NSFeren Birger Eriksen. 

17. mai 1925 hadde de arbeidsløse i Oslo sin egen demonstrasjon:
«Mor Norges fillete, pjaltede og sultne folk - de arbeidsledige - såes ikke på paradestrøket, hvor motedukker av begge kjønn defilerte for den hellige frihet: å undertrykke arbeiderklassen.
De arbeidsløse i Oslo hadde sin egen demomstrasjon. Ingen landskjente talere blendet frihetslengselen - det var 'De arbeidsløses ekeskutivkomité' som var arrangører og talere.
Det var derfor også de arbeidsløses sak som ble talt, og de arbeidsløses var i brand. Den korte forberedelse av demomstrasjonen hadde ikke ført med sig at alle arbeidsløse i Oslo viste at deres pjalter og filler, deres magre kinder og gustne ansikter harmonerte mot gassverkets sorte bakgrunn på Ankertorvet.
En del over tusen var allikevel møtt frem. - Det var menn fra de sorte kolonner som krevet sin rett til frihet og brød den 17. mai. [...]
Resolusjonen vedtokes enstemmig og under stormende bifall (selv detektivene fra nr. 19 stemte for resolusjonen) og den lyder:
 
'Til den norske regjering.
Arbeidsløse samlet til massemøte på Ankertorvet den 17. mai forlanger av regjeringen at den øieblikkelig bevilger det nødvendige beløp til igangsettelse av arbeide. Arbeidsløsheten eksisterer over hele landet og særdeles her i Oslo hvor flere tusen går ledige, som har vært ledige den hele vinter. Vi går ut fra at det er regjeringen bekjent at alt nødsarbeide er ophørt her i Oslo og enhver form for understøttelse er ophevet.
Frihet! som den 17. mai skulde symbolisere for det norske folk, føler vi intet av, med undtagelse av i form av friheten til å sulte ihjel.
Tusener av arbeidsløse vil med spent opmerksomhet avvente regjeringens svar til de arbeidsløse. Vi har den fulle moralske rett på vår side når vi forlanger av regjeringen at den istedetfor å kaste bort millioner til militærbevilgninger, fallerte banker, konge, kronprins og andre parasiter, innvilger de arbeidsløses krav, bevilgninger for igangsettelse av arbeide.
Vi håper at regjeringen vil la dette skje hurtig, ellers svarer vi ikke for følgende.'
Politiet grep ikke inn i demonstrasjonsmøtet, og der blev således ingen sensasjoner til glede for borgerskapet, og deres presse.
Formannen gav tilslut den oplysning, at Den faglige Samorganisasjon  i Oslo ikke hadde svart på de arbeidsløses henvendelse på Dehlenengen kl. 4. - Det kostet nemlig en krone å få adgang og de arbeidsløse hadde selvfølgelig ikke råd til sådanne ekstravaganser - og der var sterk stemning for at man tok sig adgang til Dehlenengen.
Møtet ropte tre ganger tre hurra for den sociale revolusjon. - De krevet et fritt Norge for et fritt folk på den nasjonale frihetsdag - det var gatens parlament som talte - det var nøden som tolket.»

 
I juni 1925 avholdt de arbeidsløse en demonstrasjon og overleverte fire krav til formannskapet i Oslo: «De arbeidsløses forening har efter beste evne og kraft tatt sig av de arbeidsløses sak og ført en stedsevarende krig mot det såkalte forsorgsvesen, som ofte har optrådt brutalt og utfordrende mot dem som har søkt hjelp. De arbeidsløses eksekutivkomité, som bl. a. også består av to L. S.-medlemmer, har under hele vinteren vært fullt beskjeftiget med å holde opgjør på forsorgsforstandernes kontor.
Dette forekom disse herrer litt ubeleilig og gjennem rådmann Jacobsen blev eksekutivkomitéen tilstillet et ultimatum om ikke å forstyrre forsorgforstanderne med klager og undersøkelser.
Onsdag i forrige uke arrangerte de arbeidsløses eksekutivkomité en demonstrasjon til formannskapet hvor følgende krav blev fremlagt:
1. Øieblikkelig igangsettelse av ordinært arbeid for alle arbeidsløse.
2. De som eventuelt ikke kan skaffes arbeid må skaffes en understøttelse av kr. 60.00 pr. uke + tillegg til barneforsørgere.
3. Hel skattefritagelse for alle arbeidsledige, hvis ledighet har vart over 3 måneder.
4. Formannskapet pålegger rådmann Jacobsen øieblikkelig å annulere sitt ultimatum til eksekutivkomitéen gjennem forsorgsforstanderne og gir komitéen rett til gjennem forsorgsforstanderne å undersøke motivene for avslaget samt fremme disse gjennem fattigstyret og tilsynene.
De arbeidsløses deputasjon blev selvfølgelig mottatt på en brutal og nedverdigende måte av de parasitenes representanter som hadde benket sig nede i formannskapssalen. Da kamerat Biger Eriksen på eksekutivkomiteens vegne erklærte at den ikke kunde ta ansvaret for hvad som skjedde hvis kravene ikke blev imøtekommet, blev han avbrutt av ordførerens klubbe. Likeledes tålte ikke den samme representant for banksvindlernes interesser å høre, hvad en annen av deputasjonen, Harald Johnsen, hadde å fortelle om den skammelige måte de arbeidsløse blev behandlet på av fattigforstanderne.
Kravet blev selfølgelig blankt avslått i formannskapet av 'budsjettmessige hensyn', som det het.
Merkelig nok er ikke disse budsjettmessige hensyn tatt når det gjelder å støtte idrettsbevegelsen, samfundshjelpen, presteskapet og annet reaksjonært pakk.
Efter besøket avholdt de arbeidsløse møte på Yongstorvet hvor eksekutivens medlemmer talte.
Hilmar Knutsen gav først redegjørelse over besøket i formannskapet. Derefter talte Bystrøm og Karlkvist, som tradisjonen tro anbefalte de arbeidsløse å fortsette å sulte inntil høsten og så gjøre en revolusjon med stemmesedlen.
 
Næste taler var Harald Johnsen som tolket de arbeidsløses stilling og konkluderte med, at det var nu de arbeidsløse trengte støtte. De hadde ikke tid til å vente til høsten, ti da kunde alle være døde av sult. Det er idag vi må rykke frem og forstå å sette samfundet i fare. Først når parasitene blir redde, når de begynner å skjelve i knærne, gir de også efter.
Siste taler var Birger Eriksen, som opfordret de arbeidsløse til å vise mer aktivitet. Makthaverne må bli klar over at sulten kan drive mennesker til straffbare handlinger. Vi må ha en sterk organisasjon og de som er i arbeide må stå solidariske sammen med de arbeidsløse. Da blir det vi en makt som det står respekt av.
Før demonstrasjonen hadde de arbeidsløses eksekutivkomité utsendt et oprop til de arbeidsløse, som ikke fant nåde i politiets og 'Tidens Tegn's øine, og en klappjakt er senere igangsatt av politiet for å fange eksekutivkomitéen og formodentlig sette den bak lås og bom. Et av eksekutivens medlemmer er allerede anholdt og avhørt.
Fra medlemmer av Oslo L. S. blev det også utsendt et oprop under titelen 'Til storm mot privateiendommen!', som inneholdt en appell til arbeiderne på arbeidsplassen og de arbeidsløse om samarbeid for besettelse av fabrikkene.
Og det er nok mot det mål de arbeidsløse må rette sin opmerksomhet, selvfølgelig i full samforståelse med arbeiderne på arbeidsplassen. Fra det offentlige har de ikke meget å vente sig. Samme dag demonstrasjonen gikk av stabelen, blev eksekutivkomitéen overskyllet av stinkende hentydninger i parasitorganet 'Tidens Tegn', om at de er permanent arbeidsløse, som må ha nogen ting å beskjeftige sig med osv.
Og heller ikke blir nok tilstanden bedre efter valget. De lærdommer som hittil er høstet viser at de utenomparlamentariske aksjoner er de eneste som har gitt resultater.»

Sommeren 1926 ble de arbeidsløses forening i Oslo «ophevet»: «Det var når den var kommet i full aktivitet, når den var gjort til en direkte kamporganisasjon, hadde begynt å svare med hårdt mot hårdt og derfor måtte knebles og de arbeidsløse spredes for vær og vind.»  I oktober/november ble en ny forening «kokt sammen», og Edvard Mørk kunne på et møte fortelle at han var valgt til formann og til å lede de arbeidsløses forening. Edvard Mørk var formann i Oslo Faglige Samorganisasjon i 1920-32 og medlem av LOs sekretariat 1925-27.
 
«Flere av debattantene vilde ikke på nogen måte ha Edv. Mørk stående som de arbeidsløses leder, da han var den som forpurret de arbeidsløses blokade mot Nulmeyer.
Under debatten forlangte den arbeidsløses forenings tidligere formann Birger Eriksen ordet, men Mørk ristet bare på hodet. (Det er jo en fare å la syndikalistene få si sin mening). Georg Jacobsen fremsatte da forslag om at Birger Eriksen, selv om han tilhørte den syndikalistiske organisasjon, måtte få tillatelse til å uttale sig. Birger Eriksen fikk da ordet [¼]. Han sa ennvidere, at han av Mørk var blitt nektet å komme inn på de arbeidsløses møter herefter, [¼]. Der fremkom da forslag fra Kr. Olsen at spørsmålet om de arbeidsløses forening selv skal velge sitt styre skulde opsettes på dagsordenen til næste møte. [Enstemmig godkjent] [¼] Følgende forslag blev fremsatt:
’Fagorganiserte arbeidsledige, samlet til massemøte, protesterer på det bestemteste mot de forslag som er fremsatt av høireflertallet i arbeidsledighetskomiteen. Forslagene om deportasjon av ensligstillede arbeidsledige og stenpukning er en hån og en utfordring mot arbeiderklassen. Møtet mener derfor at ingen fagorganisert arbeider kan påta sig sådant arbeide, og at dette arbeide blokeres av fagorganisasjonen.’
Forslaget blev enstemmig godkjent.»

I 1930 ble «Oslo arbeidsløses forening» stiftet etter et initiativ fra Oslo LS.  De krevde seks timers arbeidsdag, opphør av akkord- og overtidsarbeidet, samt at stat og kommune måtte igangsette samfunnsnyttige arbeider. De arbeidsledige med lengst ledighet måtte inntas først ved disse arbeidene og på ordinære lønns- og arbeidsvilkår. For de som ikke fikk arbeid måtte det skaffes tilstrekkelig økonomisk understøttelse. I formålserklæringen sto det bl.a.: «De arbeidsledige har felles økonomiske og sociale klassekampinteresser med hele den øvrige arbeiderklasse. De arbeidsledige er imidlertid avskåret fra å hevde sine klasseinteresser, og føre sine kamper som arbeidsledige, og derfor slutter de sig sammen i en organisasjon. [...] Foreningen er partipolitisk uavhengig og nøitral. Deres formål er å fremme de arbeidsløses krav, og samle de arbeidsledige til kamp for arbeid og brød.»  
 
Trygve Sand ble valgt til formann. Foreningen sendte inn en forspørsel til kommunen om gratis lokaler til sine møter i en av byens skoler: «Men det utolige hender. Andragenet blir behandlet av rådmannen, som er medlem av arbeiderpartiet, og arbeidsledighetskomiteen, hvis majoritet tilhører samme parti, og disse foreslår, at formannskapet ikke innvilger andragenet. Det var dermed gitt at formannskapet fulgte anvisningen. I samme formannskapsmøte besluttet man å bevilge 1700 kroner til julegran foran universitetet! På gaten med de arbeidsløse, 1700 kroner til forlystelse for noblessen foran slottet! Det er det som kalles arbeiderpolitikk!»

At myndighetene så på arbeidsledige som suspekte viser statsadvokat Vigens holdning: «Tiltalte er ingen ærlig mann. Riktignok er han ikke tidligere straffet, men han har gått arbeidsledig i lengere tid.»
I 1930 ble arbeidsledige medlemmer av NSF nektet adgang til «de arbeidsløses kafé» i Oslo. Kaféen ble administrert av «Oslo og omegn faglige samorganisasjon». Begrunnelsen var at utgiftene ble dekket av de fagforeningene som var tilsluttet samorganisasjonen. Dette var ikke helt riktig siden Oslo Formannskap hadde bevilget kr. 5 000,- til kaféen, penger som var innbetalt av skatteyterne. I tillegg ble kaféen for en stor del opprettholdt ved gaver fra private i form av varer, samt at Folkets Hus stilte gratis lokaler til disposisjon. Uorganiserte som tilhørte AUF fikk derimot adgang.
De arbeidsledige rettet en manende appell til sine arbeidende klassekamerater om hjelp og solidaritet. De oppfordret til praktisering av åttetimersdagen, at man måtte ta opp kampen for at arbeidstiden ble forkortet fra åtte til seks timers arbeidsdag, at alt overtidsarbeid utover ordinær arbeidstid opphørte, og at «det rådende blodslit og indre konkurranseforhold mellem arbeiderne ved akkordarbeide ophører». 
 
Mens «Arbeiderbladet» agiterte for at gifte, arbeidende, kvinner måtte tilbake til kjøkkenbenken, for slik å spre arbeidsledigheten på flere familier, gikk syndikalistene inn for seks timers arbeidsdag. De mente at det ikke ble færre arbeidsledige av å fordele den likt på familiene. Man måtte istedet skaffe arbeid til alle ved å fordele arbeidet mellom alle gjennom kortere arbeidstid.
I 1930 stormet arbeidsløse herredsstyremøtet i Lørenskog for å fremsette sine forslag og få dem vedtatt med en gang. Bakgrunnen var at herredsstyret før julen 1929 vedtok at de ikke kunne anvise noe arbeide til de arbeidsledige, og at de arbeidsledige ikke skulle få noen fattigunderstøttelse. Herredsstyrets flertall besto av Arbeiderpartiet (DNA). «Første gang, Oslo politi blev benyttet utenbys, efter at bystyret i Oslo hadde vedtatt sin beslutning om at Oslo politi ikke skulde benyttes utenom byens grenser, var altså for å forsvare et arbeiderflertall i Lørenskog herredsstyre.»  Oslo kommune var også styrt av DNA. Flere arbeidsledige ble dømt.
«Medlemmer av Bærum, Oslo, Nordstrand og Østre Akers lokale samorganisasjoner, samlet til kameratmøte i Oslo 2. påskedag uttaler sin skarpeste protest mot den klassedom som blev feldt mot de arbeidsløse fra Lørenskog. De tiltalte og dømte klassekamerater har ikke utført annen forbrytelse enn å stille krav på sin fullt lovlige rett til understøttelse. Vi protesterer derfor mot dommen samtidig som vi uttaler vår avsky og forakt for de herrer som dømte dem.
De provokatører som er skyld i rettssaken – det socialdemokratiske herredsstyre, vil vi bare minne om Henrik Ibsens ord:
’Med glemte løfter, med svekne ord
med traktaters forrevne ark,
med brudd fra i år på jer ed fra i fjor
har I gjødet historiens mark.’»

 
I 1932 boikottet de arbeidsløses forening i Odda, med støtte av Odda-Tyssedal LS, de forretningsdrivende kommunestyremedlemmene som talte eller stemte for reaksjonære anslag mot arbeiderne. Boikotten brakte de stedlige sosialdemokrater fra konseptene, og en av forslagsstillerne ble æreskjeldt i «Bergens Arbeiderblad».  Thomas Hegge var i perioder formann, dels sekretær, for «Arbeidsløses aksjonsutvalg i Odda», samt medlem av «Arbeidsløses aksjonsutvalg for Hordaland Fylke».
I 1932 foreslo bondepartiregjeringen at de fattigunderstøttede arbeidsløse skulle berøves stemmeretten, samt retten til å velges som kommunale tillitsmenn.  Dette ble vedtatt av Stortinget. «Bergens Arbeiderblad» foreslo at det ble opprettet et arbeidernes stemmerettsfond. Dette fondet skulle utenom det øvrige forsorgsvesenet utbetale understøttelse til de av Arbeiderpartiets medlemmer som ved denne loven ble ugilde og måtte nedlegge sine mandater eller ble avskåret fra å motta valg.
 
I 1933 ble det i Oppegård startet en «Arbeidsøses forening av D. N. A.» fjorten dager etter at det ble dannet en «Arbeidsløses forening» som var partipolitisk nøytral.  15/7 ble det avholdt en felles konferanse med 33 representanter for de arbeidsløses organisasjoner i Oslo og Akershus. De kom fra foreningene på Oppegård, Ski, Kolbotn og Lørenskog, fra aksjonsutvalgene i Oslo og på Lørenskog, samt fylkessammenslutningens styre. Dessuten var Oppegård arbeiderparti representert ved formannen. Konferansen var et ledd i enhetsarbeidet for å sammenslutte de arbeidsledige i distriket, som var blitt innledet av Akershus fylkessammenslutnings styre. Det ble vedtatt at det kun skulle være én organisasjon av arbeidsledige på hvert enkelt sted. Det ble også vedtatt tre protestuttalelser: mot boikottloven (som nektet arbeidere å sette i gang boikott mot bedrifter ved arbeidskonflikter), mot Hitlerterroren og mot Edv. Mørks opptreden som bestyrer av Oslo Arbeidskontor. «Denne konferanse har sin store betydning, den viser at de arbeidsløse ikke er tilfreds med det splittelsesarbeide som de reformistiske og socialdemokratiske ledere til denne tid har vært istand til å oprettholde, ved å stifte egne arbeidsløses foreninger, hvor kun arbeiderpartiets medlemmer kunde være med.»
På 1930?tallet opprettet LO egne foreninger hvor både uorganiserte og fagorganiserte arbeidsløse kunne ble medlem. «Forutsetningen for optagelse i foreningen er at de anerkjenner Arbeidernes faglige Landsorganisasjons og Det norske Arbeiderpartis grunnsyn og organisasjonslinjer og at de tidligere ikke har optrådt illojalt eller usolidarisk overfor fagorganisasjonen eller står tilsluttet organisasjoner som bekjemper de samarbeidende hovedorganisasjoner innen arbeiderbevegelsen.»  En forutsetning var at alle måtte underskrive en «optagelseserklæring hvor vedkommende anerkjenner Landsorganisasjonens og Arbeiderpartiets grunnsyn og organisasjonslinjer».  Dette ble gjort først og fremst for å isolere kommunistene som tidligere hadde hatt stor innflytelse i foreninger for arbeidsløse. Nå kom de arbeidsløse under kontroll av den faglige ledelse. «Alarm» kommenterte: «Deres krav til fagorganisasjonen om kamp for kortere arbeidsdag blev øieblikkelig kneblet. Deres øvrige krav likedan. Og der hvor de arbeidsløse foretar aksjoner på de felter hvor de har mulighet til det, der får de straks et slag i ansiktet av det faglige pampevelde i Oslo. De får kort og godt beskjed om, at aksjoner for de arbeidsløse eller arbeiderklassens interesser, det får de pent ta sig ivare for. Slik var det i Odda ifjor da de arbeidsløses forening blokerte det underbetalte veiarbeide. De ble slått ned av kommunen og fagorganisasjonen i fellesskap.»
 
Den samme historie gjentok seg i 1936, i Haugesund, hvor den LO- og DNA-tilsluttede arbeidsløses forening besluttet å proklamere blokade av kommunens arbeid for dagsverksbidrag. LOs sekretariat bestemte at blokaden ikke kunne godkjennes. «Alarm» kommenterte: «Forhåpentlig tar ihvertfall noen av de arbeidsløse i Haugesund op sin stilling til Landsorganisasjonen til alvorlig drøftelse. Og da vil de vel undersøke om de kan forsvare overfor sig selv å understøtte en organisasjon, som så åpenlyst undertrykker deres soleklare rett til å bestemme i egne saker.»  Også DNA fikk sitt «pass» påskrevet: «Hvorfor har Det norske Arbeiderparti tatt monopol på å organisere de arbeidsløse? Er det på grunn av sin dårlige samvittighet? Er det fordi de selv er klar over at de i de kommuner de har hatt og har flertall, har behandlet de arbeidsløse som samfundets stebarn, på samme måte som de borgerlige partier har gjort?».  I 1938 ble kravet om en lojalitetserklæring til DNA opphevet, og medlemskap i de arbeidsløses foreninger skulle nå gis på samme premisser som medlemskap i fagforeningene.
Også nazipartiet Nasjonal Samling (NS) opprettet egne foreninger for arbeidsløse for å få tak i disse.
En rekke arbeidsledige var medlem av ulike LO?forbund. Arbeidsledighetskassene var en viktig faktor når det gjaldt å holde på medlemmene i økonomiske nedgangstider. Kassene hadde statstilskudd, og ga understøttelse i opptil tre måneder ved ledighet.  Gjennom et samarbeid med staten fikk forbundene refundert en del av de arbeidsledighetsbidrag forbundene ga sine medlemmer, men kun under den forutsetning at arbeiderne tok det arbeidet de ble tilbudt, uansett om det var konflikt på stedet. Var den konkurrerende fagbevegelsen, Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) i konflikt følte LO seg aldri forpliktet til å være lojale overfor de streikende. Det hendte derfor flere ganger utover i 20? og 30? årene at LO og fagforbundene tvang sine arbeidsledige medlemmer til å ta arbeide som ble «ledig» på grunn av streik igangsatt av NSF?fagforeninger; altså rent streikebryterarbeid.  LO mente derimot at syndikalistene tok i bruk streikevåpenet unødvendig og uten grunnlag.