Bøndene hadde båret frem demo­­­­kratiets idéer i Norge, og mange frie bønder hadde opp­nådd å få stemmerett i 1814. Grunnlovens § 50 regulerer stemmeretten. Opprinnelig lød den slik:

«Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 aar, have været boesatte i Landet i fem aar, opholde sig der, og enten

ere, eller have været, Embedsmænd;

på Landet eie, eller paa længere Tid end fem Aar have byxlet matrikuleret Jord;

ere Kjøbstædborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdi i det mindste er 300 Rbdlr. S. V.»[i]

 

Frem til 1898 måtte stemmerettskvalifiserte innføres i valgmanntallet og avlegge ed til grunn­loven på bytinget eller bygde­tinget for å få stemme­rett.[ii] Kvinnene fikk ikke stem­merett. Val­gene var frem til 1884 ikke hemme­lige, men skjedde ved navneopprop. Det var forbudt å stemme på seg selv.[iii] Velgerne måtte dik­tere stemmegivningen til protokolls, eller sette navnet sitt under listene. I perioden 1814 til 1905 valgte velgerne først valgmenn i prestegjeldet (og byen). Valg­mennene møt­tes i distrikts­forsamlingen og kåret stortings­menn og varamenn. Ut­kåringen skjedde på amtsnivå (dvs. fylkesvis). Fler­tallet tok samt­lige mandat, enten det var valgmenn eller stortingsmenn. Riks­styret, dvs. reg­jeringen, satt permanent, med bukten og begge endene. Først i 1884 fikk vi parlamentarisme, dvs. at reg­jeringen utgikk fra flertallet i Stortinget. Stortinget møt­tes i sesjoner hvert tredje år frem til 1871. Da møttes de vært år.[iv] I følge histor­ikeren Halvdan Koht ga eidsvolls­grunnloven riktig­nok bare stemmerett til ca. fem prosent av befolknin­gen, men var mer demokratisk enn stender­forsamlingen i Sverige, og bygde på et bredere grunn­lag i befolk­ningen enn det engel­ske par­lament.[v] I følge histori­keren Einhart Lorenz hadde bare 6,5 prosent av befolkningen stemme­rett i 1815, og tallet gikk nedover til bare 5,3 prosent i 1847 og 1850 (mot ca. 65 prosent i 1972).[vi] I føl­ge historikeren Tore Pryser fikk 45 prosent av alle voks­ne norske menn over 25 år eller 10 prosent av folket stemmerett i 1814 ─ et enormt høyt tall sammen­lignet med andre land.[vii]

 

I lang tid hadde det vært et sterkt press både i og utenfor Stor­tinget for å få utvidet stemmeretten. I mellomtiden hjalp man seg så godt man kunne med omgåelser av loven. Det foregikk på den måten at man enten kjøpte eller leide en aldri så liten jordlapp på landet («myrmannsvesenet»), eller også kjøpte seg et handels- eller håndverks­borgerskap («kvasi­borgerskap») i byene.[viii] I 1884 ble stemme­retten utvidet til å omfatte alle menn som betalte skatt av en viss årlig minimums­inntekt ─ kr. 800 i byene og kr. 500 på landet. Dog ble tyende (tjenestefolk/tjenere) som tilhørte annens husstand uttrykkelig unntatt, selv om de hadde minimumsinntekten. Stem­meretten omfattet nå 12 prosent av befolknin­gen. I 1898 fikk vi statsborgerlig, dvs. alminnelig, stem­merett for menn (20 prosent av befolk­ningen), men med den begrensning at stemmeretten suspendertes for folk som «ved at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Under­støttelse af Fattig­væs­enet».[ix]

 

I 1901 fikk kvinner med en viss inntekt kommunal stemme­rett. I 1907 ble den statsborgerlige stemme­retten utvidet til kvinner som enten selv tjente eller var gift og levde i for­mues­fellesskap med en mann som tjente minst kr. 300 på landet eller kr. 500 i byene årlig (33 prosent av befolk­ningen). I 1910 ble det innført alminnelig kommunal stemmerett for kvinner. I 1913 ble statsborgelig stemmerett for kvin­ner inn­ført.

 

I 1919 ble paragrafen som satte begrensninger på stemmeretten til fattigunder­støttede opphevet.[x]

 

I 1932 foreslo bondepartiregjeringen at fattigunderstøttede skulle berøves stemmeretten, samt retten til å velges som kommunale tillitsmenn.[xi] Det første ble ikke vedtatt, men Stortinget ved­tok at ingen kunne gjøre tjeneste i kommunale ombud  som i løpet av de siste 12 måneder hadde mottatt fattighjelp. Å la fattig­understøttede være med å styre kommuneøkonomien var et «farlig skråplan». Det ble også vedtatt at fattigunderstøttede ikke kunne velges til fattig­styret, og at et medlem som trengte slik hjelp i funksjonsperioden måtte tre ut. Fattig­under­støttede skulle ikke bevilge til seg selv. Det ville stride mot «alminnelige forvaltnings­rettslige prinsipper og være støtende mot rettsbevisstheten».[xii] Denne bestemmelsen ble stående helt frem til lov om sosial omsorg i 1964.

 

Bergens Arbeiderblad foreslo i 1932 at det ble opprettet et arbeidernes stemme­rettsfond. Dette fondet skulle utenom det øvrige forsorgsvesenet utbetale understøttelse til de av DNAs medlem­mer som ved denne loven ble ugilde og måtte nedlegge sine mandater eller ble avskåret fra å motta valg.[xiii]

 

 

 

 

Noter:

---